Hvordan kan vi gjøre Nobels Fredspris åpen, internasjonal og folkelig?
Nobelkomiteen utdeler hvert år Nobels Fredspris. Den prestisjetunge prisen har en høy stjerne i verden. Dette et godt fredsfremmende tiltak i verdensklasse. Det er viktig at det konstant arbeides for at Prisen holder sin aktualitet og at tillit til komiteens uavhengighet forblir høy og krystallklar. Dette har man vært opptatt av siden 1901 slik det kommer frem på Nobelinstituttets hjemmesider med følgende ord:
I de første tiårene var det vanlig at både sittende stortingsrepresentanter og statsråder var med i komiteen. Således besto den første komiteen av såvel statsminister Johannes Steen, utenriksminister Jørgen Løvland, stortingsmann John Lund, jussprofessor Bernhard Getz og dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.
Med et så sterkt innslag av fremtredende politikere viste det seg etterhvert vanskelig å overbevise omverdenen om at komiteen i sitt arbeid ikke ble påvirket av norske myndigheter. I 1936, i kjølvannet av pristildelingen til Carl von Ossietzky, ble praksis endret slik at regjeringsmedlemmer ikke lenger fikk delta i komiteen. I 1977 skjedde det en ytterligere innskjerping av hensyn til komiteens uavhengighet. Da ble det bestemt at heller ikke sittende stortingsrepresentanter kunne velges inn i Nobelkomiteen. Samtidig endret komiteen navn fra
Det norske Stortings Nobelkomite til Den norske Nobelkomite.
Jeg mener at tiden er inne for å se på hvordan dette arbeidet kan føres videre. Jeg vil be Nobelinstituttet om å nedsette et utvalg som gjennomgår Instituttets og Komiteens sammensetning og måte å jobbe på og fremlegge sine anbefalinger om hvordan komiteens selvstendighet kan markeres bedre. I tillegg må det være et selvstendig mål at ikke bare Norge, men hele verden inkluderes i dette arbeidet som jo angår hele verden. Offentligheten bør få bedre innsyn i komiteens arbeid.
Selv kunne jeg tenke meg at følgende forslag ble vurdert nærmere:
1. Komiteens medlemmer bør gjenspeile hele verden, ikke bare Vesten. Asia, Afrika og Latin Amerika bør bli representert i Komiteen.
I dag er det kun ”Vesten” som er representert i komiteen, mens Fredsprisen angår hele verden. Det er nærliggende å tenke at dagens komité legger sin, og dermed Vestens, definisjon av fred til grunn for utvelgelse av en verdig kandidat. Det er ikke sikkert at resten av verden er enig i denne definisjonen. Utdeling av prisen i 2010 er et godt eksempel på det.
2. Innkomne forslag og komiteens vurderinger og refleksjoner rundt utvelgelse av kandidater bør være åpne for offentligheten.
I dag er komiteens forhandlinger lukket i 50 år. Ingenting taler for dette hemmelighetskremmeriet. Det er jo fredsarbeid denne komiteen driver på med. Så hva er det som ikke tåler dagens lys?
Derfor mener jeg at etter at komiteen er ferdig med sitt arbeid hvert år, bør innkomne forslag og prosessen og vurderinger som ligger til grunn for utvelgelsen offentliggjøres.
3. Komiteens medlemmer bør ikke oppnevnes for lengre enn én stortingsperiode – altså 4 år.
4. En bør se på om folk flest bør kunne fremme forslag på kandidater.
I dag er det en utvalgt og begrenset krets av mennesker som har anledning til å foreslå kandidater til Fredsprisen. Det er udemokratisk, og bør endres.
Les mer i Ny Tid her
